TIDEN ER VIKTIG

 
Hvis det blir behov for behandling, kan det være problematisk å finne en forlikelig giver, og enhver forsinkelse kan føre til en forverring av sykdommen. Bruk av allogene celler kan innebære en viss risiko. Kroppens egne celler er forlikelige og vil ikke bli avstøtt hvis de blir brukt senere i livet. Når man har lagret stamceller fra navlestrengsblod, har man umiddelbar tilgang hvis man trenger dem. I tillegg kan søsken muligens også dra nytte av barnets lagrede stamceller.

LETTERE SAGT ENN GJORT

Hovedargumentet for å lagre celler i en offentlig bank for stamceller fra navlestrengsblod er at det øker potensialet for pasienter for å finne en match, og at ikke alle kan ha råd til privatlagring. En potensiell utfordring med offentlige banker er imidlertid at de lagrer materiale kun fra et relativt begrenset utvalg av sykehus, og at de neppe vil bli involvert i innsamling fra mindre sykehus eller hjemmefødsler.

Mer enn 90% av alle familier har ikke tilgang til en offentlig bank som tar imot donasjoner. Andre faktorer begrenser også tilgangen på donorer betraktelig, slik som virusinfeksjon hos kvinnen i svangerskapet, tatoveringer og internasjonal reisevirksomhet. Ferske rapporter fra offentlige banker røper faktisk at bare 30-50% av donert blod lagres.

Når blodet doneres, er det ikke lenger noen garanti for at det vil være tilgjengelig for barnet eller familien. På samme måte som i blodbanker og benmargsbanker blir enhetene med navlestrengsblod gjort offentlig tilgjengelig. Oppstartkostnadene for behandlingen av enheten i laboratoriet ligger ofte på ca 1.000 EUR pr. lagret enhet. Avgiften for å få returnert enheten ligger på mellom 15.000 og 25.000 EUR pr. enhet.

For kaukasiere (hvite vesteuropeere) er oddsene for å finne en benmargsdonor ca. 20.000 til 1. Oddsene for etniske minoriteter er flere hundre tusen til én, ettersom de er mye dårligere representert i de tradisjonelle benmargsregistrene. Lagring av navlestrengsblod forbedrer disse oddsene betraktelig.